Å bli en kriger

Å bli en kriger.

Sinne er den helbredende delen av sorgen. Det er helt umulig med forsoning uten å ha vært ordentlig sint - mange ganger og i svært komplekse, uforståelige og ofte grumsete landskap. Ifølge ekspertveldet i vår tid er imidlertid sinne et onde, noe som bør unngås. For Guds skyld, ikke hør på dem. Ikke gjør som de sier.

Jeg skulle bli kriger, men var utmattet da han døde. Åtte måneder med intens sykdom og en uke på dødsleiet hadde hentet ut alt jeg hadde. Jeg visste det ikke før jeg tok meg en skitur, et par dager etter at han tok sitt siste åndedrag. Jeg var i god fysisk form, men nå sto jeg på toppen av bakken mot Linderudkollen og kastet opp. Jeg hadde gått litt over en kilometer på ski og spydde av ren utmattelse.

Hvordan i all verden skulle jeg klare å være en kriger?

Sorg er et stort og kraftig uhyre. Den er større og farligere enn deg. Den er mer disiplinert og viljesterk, og langt mer utholdende enn deg. Alle som er eller har vært i sorg vet det. Den er et ynkelig monster, som alltid kommer når du har lagt ned våpnene. Den har ingen respekt for deg og den har kun et formål: Å ødelegge deg. Sorgen er din verste fiende. Sorgen fillerister og tråkker på deg og det er umulig å bedøve den. Jeg har forsøkt. Mange bruker valium. Selv ga jeg meg hen til rødvinen, men virkningen var så altfor kortvarig. Denne patetiske lille drittlorten av en dritt, altså sorg, kom alltid tilbake, selv etter flere glass med vin.

En dødssyk venn av min avdøde mann ble min redning. Eller, som han ville ha sagt det: ”Du har reddet deg selv og for en tosk du er som i det hele tatt tvilte på at du hadde det i deg”. Han er en klok og kompromissløs kriger og med sin sylskarpe penn viste han meg  veien til krigeren i meg. Vi skrev sammen nesten hver eneste dag, i ett år. Kveldene brukte jeg på å formulere tankene mine til en tekst som jeg kunne sende til han.

Jeg gruet meg til svarene hans og jeg brukte alltid lang tid på å forstå dem. Hver morgen kastet jeg meg over mobilen min, åpnet Gmailen og leste den fort, før jeg dro på jobb. Noen veldig få ganger lå det ingen mail fra han i postkassen. Jeg ble livredd og overbevist om at han var død. Herregud, han måtte ikke dø nå! Han hadde tross alt ligget for døden i nesten tjue år, hvorfor skulle det ikke skje nå? Jeg ville ikke klare dette uten han. Jeg mener fremdeles at jeg ikke ville ha klart det uten han. Men så, senere på dagen, eller dagen etter, fikk jeg alltid en mail. Han måtte ikke dø. Jeg trengte han.

Svarene hans var satt sammen av dikt, utdrag fra bøker, mest hans egne, og historier. Det var det han ga meg. Jeg tolket og tolket, ga det mening, forkastet noe av det og forsøkte å forstå på nytt. Alt var tvetydig, ja mangfoldig. Hva mente han med dette? Hvorfor svarer han på min selvmedlidenhet med diktet om en skarpskytter? Hvorfor skulle jeg lese om en hardcore gangster for å forstå kjærlighet? Brevvekslingen gjorde vondt, samtidig som det var befriende. Her var det ingen som strøk meg med hårene. Noen ganger tok det flere dager før jeg orket å åpne mailen min. Jeg visste ikke om jeg var sterk nok til å lese det han skrev.

Det var en usedvanlig meningsfull tid. Jeg var sint, skjerpet og fokusert. Jeg var på vakt mot alt og alle. Hvis noen gikk imot integriteten og sannheten min, ble jeg rasende. Sinnet var hverdagen min. I denne tiden leste jeg også Roland Barthes’  ”Sorgens Dagbok”,  hvor denne berømte tenkeren reflekterer rundt sin egen sorg etter hans mors død. Jeg håpte at han skulle få sjelen min til å marsjere. Men, tvert i mot, jeg irriterte meg grønn gjennom boken. ”For en sentimental gammel dust, han burde ha flyttet hjemmefra for lengst”, tenkte jeg, men leste videre. Jeg var i krig. Jeg var oberst, løytnant og sersjant i mitt eget liv og jeg kjempet hele tiden i fronten. Villig til å gi alt.

Min sorgvenn lærte meg en krigers våpen og arsenal: Å alltid gå mot sannheten. Å aldri tvile på sannheten. Så enkelt er det. Gå med ryggen rak og kjemp for det du lever for. Deretter, og dette er det andre geniale trikset, så må du møte uhyret gjennom kampsportens tankegang. Du skal ta tak i sorgens energi og deretter omgjøre den til din egen. Når du har klart dette, så skal du bruke denne energien på å tilintetgjøre og fjerne den. Jeg forstod umiddelbart hva han mente. Selv om jeg aldri har drevet med kampsport, ei aldri interessert meg for det. Og jeg gjorde som jeg ble fortalt. Sakte, men sikkert, klarte jeg å knuse noe av styrken til dette uhyret Litt, men hele tiden, merket jeg at den mistet noe av kraften sin.

Endelig.

Det hadde løsnet. Jeg var frigjort fra den terapeutiske sorgbearbeidelsen som mater, snarere enn bekjemper sorgen. Jeg hadde fått av meg den sykdomsorienterte tvangstrøyen. Jeg var en fighter. Jeg var fri.

Etterlatt

Han lå med lukkete øyne. Jeg gikk bort til døren og hektet vinterjakken hans av knaggen. Min egen dunjakke, som hang ved siden av, tok jeg på meg. Jeg pakket sammen sakene hans som lå i vinduskarmen og la dem i sekken hans, bortsett fra tannbørsten, som jeg kastet. Jeg tok sekken på ryggen og så på han en siste gang.            

Jeg åpnet døren, gikk ut av rommet og tuslet bortover den lange og stille sykehuskorridoren. Forbi pauserommet som var pyntet med et plastjuletre og elektriske stearinlys. Jeg gikk mot heisen og trykket på knappen. Det føltes feil, ikke riktig, å la han bli igjen alene. Mens jeg ventet på heisen, hentet jeg motet som trengtes for å kunne dra fra han.

Svigerfar kjørte meg hjem.

Utenfor inngangsdøren hjemme ventet katten. Jeg tok han opp i armene mine, strøk den glatte og viltre pelsen og åpnet døren. Mamma og pappa satt i stuen. Jeg hadde ringt dem rett etter han døde. Jeg gikk inn i stuen. Spurte om de ville lese Se og Hør-bladet som jeg hadde tatt med fra sykehuset. De takket høflig nei, mens pappa skjenket meg et glass vin. Hodet mitt banket, men jeg drakk opp vinen. Det snødde, men himmelen var beksvart. Jeg reiste meg, gikk på badet og pusset tennene og la meg for å sove.

Jeg var nummen. Det nærmet seg morgen, men jeg klarte ikke å lukke øynene. Jeg så på den nakne veggen på soverommet og deretter på taket. Jeg så gjennom taket. Og undret meg over hvor han befant seg, om han kunne se meg, om han var i nærheten.

Drømmen kom snikende. Jeg lå under vann. Det var ikke dypt, bare et par meter, men allikevel holdt han på å drukne. Han kjempet for livet. Panikken bredde seg over hele meg, og jeg klarte ikke å bevege på meg. Jeg forsøkte å få tak i han, men jeg ble stående på samme sted. Slik holdt det på i en evighet. Omsider klarte jeg å nå han. Jeg fikk tak under armene hans, og dro han opp på land. Jeg la meg, utslitt, ved siden av han i fjæra. Jeg så på han. Han snudde seg, så på meg og smilte. Gleden strømmet inn i kroppen min. Musklene, cellene, ja sikkert atomene mine, ble fylt med liv, spetakkel og kjærlighet: Han levde! Jeg hadde reddet han! Han var ikke død! Jeg smilte.

Jeg slo opp øynene. Tittet til venstre, på plassen hans i sengen, men han var ikke der. Jeg snudde meg til den andre siden, men jeg var fremdeles alene. Jeg kom på at han var død. Jeg visste ikke at disse drømmene skulle komme til å hjemsøke meg i lang tid. Men den dagen, denne første dagen, så forsvarte jeg meg mot denne drømmen med å legge meg i fosterstilling. Mens mørket boret seg gjennom kroppen, som en ri. Og akkurat som en fødsels-ri, var denne sorg-rien helt umulig å stoppe. Den angrep og jeg var helt forsvarsløs i møtet med den. Og tårene som etterfulgte rien gjorde bare vondt.

Omsider ble det en ny dag.

Hodepinen hadde vart i flere dager, men nå var den så sterk at jeg hadde lyst til å slå meg selv i hodet. Jeg åpnet øynene og jeg lå helt stille. Gråten hadde stilnet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå slik. Det kan ha vært noen sekunder – eller minutter. Eller timer. Jeg husker ikke. ”Han er død”, tenkte jeg. Jeg trodde ikke på det, så jeg avfeide tanken, men den kom tilbake: ”Han er død”. Hastigheten i repetisjonen økte: ”Han er død. Han er død. Han er død!” Jeg visste at han var død, så hvorfor måtte disse idiotiske ordene komme og forstyrre, ødelegge for meg? Jeg ville bare sove. Slik at jeg kunne våkne opp til livet mitt.

Jeg bestemte meg for å stå opp.

Det var stille i huset. Sønnen vår sov. Jeg gikk inn på badet. Skrudde på vannet til badekaret. Blikket gikk til toalettsakene hans som lå i skapet og jeg tenkte at han hadde stått her, på akkurat det samme stedet som jeg sto nå, for bare en uke siden. Nå var han borte vekk. Han fantes ikke mer. Jeg så rett fram og møtte speilbildet mitt. Det var ikke vakkert. Ansiktet var grått. Ringene rundt øynene var mørkere og større enn noen gang. Jeg lette etter sjampoen i baderomskapet og blikket streifet over brillene hans, som lå ved siden av hårkuren. Brillene. Jeg har alltid hatt et sentimentalt forhold til briller. For meg er de en påminnelse om at, uansett hva vi er og gjør, så trenger vi alltid noe mer enn oss selv; Hjelp, assistanse. Briller er en slik assistanse. Det var forferdelig å se på brillene hans. Han var en kriger, men måtte bruke briller for å kunne lese. Et paradoks. Og så menneskelig.

Jeg la meg i badekaret. Røkelsen og stearinlysene var påtent. Det måtte være stille. Jeg ville tenke klart og var på jakt etter sannheten. Jeg begynte å tenke på talen til begravelsen. Hvis jeg turte. Jeg ville så gjerne klare å holde en tale, vise sønnen min at jeg var sterk, at jeg skulle få oss gjennom dette. Helt siden vi hadde fått dødsbudskapet hans åtte måneder tidligere, hadde jeg daglig forberedt meg til begravelsen. Jeg var ganske sikker på at jeg ikke skulle klare det, men hadde kommet fram til at det var et håp hvis jeg kunne bruke solbriller. Jeg tenkte nøye over dette. Var det teit å sitte i et norsk kapell med solbriller? Var det bare på film, eller var det greit om det skjedde i virkeligheten også? Det ville jo faktisk skjule tårene. Det ville beskytte meg mot alle blikkene også, mot alle som syntes synd på meg. Men kunne en patetisk enke i Oslo gjøre det samme som enkene i Sopranos? Var det ikke litt for ”Hollywoodsk”? Og hvordan hadde jeg tenkt å kvele hulkene? Jeg visste veldig godt at det ikke gikk, derfor tenkte jeg at det ikke ville være mulig å være tilstede i begravelsen hans. Og det bekymret meg. Aldri tidligere hadde jeg hørt om noe lignende – at en enke eller enkemann ikke hadde klart å møte opp i sin ektefelles begravelse. Dette surret i hodet mitt daglig før han døde. Hva om jeg ikke klarte det? Men nå var han død. Nå lå jeg i badekaret og stirret i taket. Og formulerte de første tankene som skulle vise seg å bli talen som jeg holdt i hans begravelse.

Et døgn senere var talens første setning ferdig:

”Olaf er det modigste mennesket jeg har møtt.”

Det var godt. Nå kunne jeg prate til han. Jeg gikk rundt i leiligheten vår i de ti dagene det tok før han skulle gravlegges. Og pratet til han. Det var jul, så da tok det litt lengre tid enn vanlig å gravlegge de døde.

Så fint, da kan jeg tenke.

Jeg tørrkjeftet på han mens jeg gikk rundt i leiligheten. Ytterjakkene hans hang fremdeles i garderoben i gangen og jeg kjeftet og smalt da jeg så de: ”Og her går jeg og rydder etter deg!” Jeg var patetisk. Og irritert fordi han var død. Nå som han var død, var jeg i tillegg sur for at han hadde dratt for fort, og for langt. I mitt hode var det ubarmhjertig av han å ikke ble igjen mellom de to verdenene, slik man leser om, om de som ikke vil dra herfra. Var han ikke glad i meg? Brydde han seg ikke om hvordan det gikk med oss? Han kunne jo ha blitt et slags hyggelig gjenferd. Hvis noen, noensinne, skulle klare å bli et godt gjenferd, så måtte det ha vært han, tenkte jeg. Han kunne være gjenferd-mannen min, som kunne være litt sammen med meg, selv om han var død. Men han bare stakk. Brutalt og nådeløst. Jeg tørrkjeftet enda mer. Samlet klærne hans, pakket de sammen i poser og esker og la det i kjelleren. Jeg tror dette skjedde noen måneder senere, men tanken på dette var tilstede hele denne første dødsdagen. Selvmedlidenheten fulgte sinnet, jeg tenkte: ”Ikke nok med at jeg fulgte deg gjennom sykdommen; kom hjem fra jobb, vasket leiligheten for å ha det rent til cellegiftkurene; handlet mat og lagde middag fordi giften ikke tillot deg å gjøre det. Fulgte sønnen vår til tannlegen; var på skolens juleavslutning mens du lå på sykehuset, fordi noe var galt med lungene; fulgte katten vår til sterilisering mens du lå på sykehuset og fikk operert hjertet. Var sammen med deg på dødsleiet og fulgte deg ut av livet”. Jeg var utslitt. ”Var dette takken? Å bli sittende igjen helt mutters alene? Og rydde opp etter deg? Kaste de forbanna brillene dine? Toalettsakene? Rydde klærne dine ut av skapet? Fikse selvangivelsen din? Avslutte bankkontoene dine? Stoppe Twitter-kontoen din? Er du klar over hvor vanskelig det er å stoppe en forbanna ubrukelig Twitter-konto? Jeg brukte en uke bare på å finne en e-postadresse for å sende forespørselen, til USA, som om de brydde seg om at mannen min var død, om å stenge den!” Alt dette tenkte jeg, eller kanskje jeg sa det høyt, jeg husker ikke. Mens tårene kom og gikk. Men han hadde ryddet nesten alt han eide. Han hadde til og med arkivert dokumentene. Han hadde kjøpt en makuleringsmaskin da dødsdommen var et faktumm ordnet alle papirene sine og kvittet seg med det som ikke fortjente evig liv. Forfatterkontraktene, lisenser, forsikringer og papirer til skatten, alt som var verdt å spare på, alt som trengtes for å avslutte hans materielle liv, alt var vel organisert og lagt til rette for, slik at jeg skulle ta det videre. Jeg smilte. Mens jeg skammet meg over eget sinne.

Dagen etter hans død satt vi på kontoret til begravelsesagenten. Hans mor, hans søster og jeg. Det var et grått kontor, sikkert med vilje, tenkte jeg. Begravelsesagenten var enten godt trent, eller han hadde et talent på å håndtere sånne som oss, som nettopp hadde mistet en vi ikke ville miste. Han snakket passe lavt og la hodet på skakke mens han lyttet. Han viste oss de forskjellige kistealternativene, prisene på dødsannonser, forskjellige layout til begravelsesprogram. Jeg hadde gruet meg til dette, gjennom hele sykdomsforløpet. Hver gang jeg passerte et begravelsesbyrå, enten fra trikken, mens jeg gikk gatelangs, eller fordi jeg kjørte i bilen, hadde jeg hastig tittet inn gjennom vinduene, vel vitende om at snart skulle jeg sitte kanskje akkurat der og planlegge begravelsen hans. Jeg tenkte på alle gangene vi hadde kjørt til sykehuset, når vi måtte passere gravplassene for å komme til Kreftsenteret på Ullevål Sykehus. Hvor nådeløst det var å legge en gravlund ved siden av sykehuset. Hva med alle syke, dødssyke, de som kjemper for livet, hva tenker de når de kjører forbi gravplassen på vei til behandling? Hva tenkte han på da? Det samme som meg?

Nå var jeg der. Hos begravelsesbyrået. Det gikk faktisk ganske bra. Det var ikke så dramatisk og jeg gråt ikke. Men akkurat det med gråten er vanskelig å si noe om. I ettertid har jeg forstått at gråten fantes både innenfor og utenfor meg. Andre mennesker så selvfølgelig bare den gråten som befant seg på utsiden, men jeg klarte ikke å skille mellom mitt ytre og indre. Jeg er imidlertid ganske sikker på at det ikke fantes tårer den dagen vi var hos begravelsesbyrået.

Besøket hos begravelsesagenten var uansett sivilisert, det var som om vi deltok i et jobbmøte, hvor vi gikk gjennom alle prekære saker som trengte en – tidvis vanskelig - beslutning. Hvordan skulle han fraktes fra sykehuset, skulle vi ha likskue? Vi lagde dødsannonsene. Jeg ga dem klærne som han skulle ha på seg i kisten, og brevet fra sønnen vår. Jeg bestemte at vi skulle ha klokker i kapellet, selv om det kostet ytterligere 5.000 kroner.  Så kom spørsmålet om han skulle kremeres eller jordfestes. Skal mannen min brennes, eller råtne i jorda, gjennom vintre, kulde? Jeg klarte ikke å ta valget. Min amerikanske forfattervenn som lærte meg å bli kriger i sorgen, brukte lang tid på å gi meg en forståelse av at det ikke var HAN som skulle kremeres eller jordfestes - at han allerede hadde reist videre, til et annet sted. Men der og da var jeg ikke fortrolig med dette. Han var fremdeles min mann og det var bare et døgn siden jeg hadde holdt rundt han. Hadde han enda gitt et hint om hvordan han ville ha det. Jeg tenkte at han var typen som ville ønske en kremering. Men så kom den motsatte tanken, hva i all verden er en slik ”type”, er det noen av oss som ønsker å bli brent? Rådløsheten tok over. Hvordan kunne jeg vite hva han ville?

Han ble jordfestet.

Da vi var ferdig hos begravelsesagenten hjalp søsteren hans med å åpne panseret på bilen. Jeg hadde ikke klart å åpne det selv, jeg skjønte plutselig ikke hvordan det fungerte og hadde derfor ikke klart å fylle på spylevæske den siste uken. Det var godt å ha rene bilvinduer da jeg kjørte hjem igjen.

Natten før begravelsen forandret drømmen seg. Kanskje dette skjedde en uke senere, kanskje en måned senere. Det kan til og med være at det gikk ett år før denne drømmen kom, men jeg liker å tenke at det var natten før begravelsen. Det handlet ikke lenger om at jeg skulle forsøke å redde han, eller om at jeg var forvirret og lurte på om han var død eller levende. Drømmen fant sted i en by, en ganske moderne storby, den kunne ligne litt på New York. Vi var mange mennesker som var sammen, venner, vi gikk rundt i gatene. Han var hele tiden sammen med oss, han gikk ved min side. Jeg var glad og lo. Det var en helt hverdagslig situasjon. Vi gikk gatelangs. I drømmen bodde han i leiligheten ved siden av meg. Det var helt naturlig at han ikke bodde sammen med oss lenger, men allikevel var rett ved. Så ga han meg et bilde, et maleri. Det var helt nydelig. Jeg ble glad og tårene rant, av glede. En av våre venner sa til han; Hvordan kan du gi henne et bilde, nå som du er død?  Han så på vennen vår som hadde sagt det. Han sa ikke et ord. Men jeg så det på han, jeg gjenkjente blikket hans. Og jeg visste hva han sa.

Tiden det tar å dø

Jeg må skrive om døden.

Døden startet på julaften. Sønnen vår hadde funnet godteriet i julesokken og familien satt i stuen og så på Polarekspressen, da jeg merket det. Mannen min var ikke lenger tilstede på samme måte som friske mennesker er.

Utpå kvelden ble jeg bekymret. Gjennom hele sykdomsperioden hadde mannen min hatt full kontroll på egen medisinering. Dagen i forveien hadde han fått en ny type cellegift, i pilleform, som han ble satt til å medisinere på egenhånd. Nå husket han ikke om han hadde tatt pillene. Jeg måtte ta ansvar for å putte giften i kroppen hans, men var livredd for å ta livet av han. Jeg ringte sykehuset for å spørre om riktig dosering, men de sa at journalen hans var ufullstendig, fordi han hadde tilhørt tre ulike sykehus. Vakthavende kunne derfor ikke se hele sykdomsbildet. Jeg la på røret. Jeg husker ikke hva jeg bestemte meg for å gjøre.

Under familieselskapet dagen etter måtte han trekke seg tilbake før middagen. Han hostet blod. Mens jeg var inne på soverommet for å tørke vekk blodet, ropte sønnen min på meg fra rommet sitt, som lå vegg i vegg med vårt. Han ville vise meg noen av julegavene han hadde fått. På stuen satt familiene våre og latet som om det var jul. Jeg hadde ikke lenger kontroll. Jeg måtte få hjelp. Jeg hadde gruet meg til dette øyeblikket i flere måneder, men jeg var samtidig beredt.  Jeg ville ikke ringe sykebilen og spurte søsteren hans om hun kunne kjøre oss til Aker Sykehus. Han klarte så vidt å gå ned til bilen i garasjen. Han ville ikke reise, men endelig satt vi i bilen på vei til sykehuset. Begge visste vi at han aldri mer skulle komme hjem.

Vel innenfor de enorme dørene til akuttmottaket ble vi møtt av vakthavende overlege. Han ventet oss, fordi jeg hadde ringt og sagt at vi var på vei. Det var bare å komme, sa han, fordi vi hadde ”åpen retur”. Jeg aner fremdeles ikke hva det betyr. Jeg ble fortalt at det betyr at vi kunne komme tilbake til sykehuset når som helst, men i mine øyne er jo det nettopp poenget med sykehus. At man kan dra til et akuttmottak når som helst, men det er mulig jeg har misforstått noe vesentlig i dette velferdstilbudet. Da vi møtte overlegen sa han at det første jeg måtte gjøre, var å bestemme om mannen min skulle legges i respirator hvis noe skjedde. Dette var jeg ikke forberedt på. Jeg ankom sykehuset som en støtte, og plutselig befant jeg meg i en situasjon hvor jeg skulle bestemme over hans liv og død. Jeg ble helt slått ut, og jeg ville at overlegen skulle ta avgjørelsen for meg. Det kunne han ikke, fordi hans jobb var å forsøke å redde alle liv som kom inn hans dør. Jeg hadde aldri bestemt noe på min manns vegne før og jeg kjente panikken komme snikende. Jeg måtte tenke klart. Det var få respiratorer på sykehuset og hvis min mann brukte ett, kunne det medføre at en annen trengende, for eksempel et barn, ikke ville få muligheten til å få respirator. Sa overlegen. Valget var tungt og lett. Jeg bestemte at respiratoren skulle redde de liv som kunne reddes.

Jeg var sliten. Nærmest utmattet, da jeg endelig tok beslutningen. Det nærmet seg midnatt og det var få mennesker på jobb. Det var årets helligste dag. Mannen min hadde blitt lagt i en seng på akutten, men han ville ikke ligge nede. Han gikk gjennom alle sakene sine som han hadde tatt med i ryggsekken. Jeg satt på en pinnestol ved siden av og så på han. Jeg forsøkte å få han til å legge seg på sengen, samtidig som jeg så på de andre som kom inn i akuttmottaket. Det var stort sett sterkt berusede, godt voksne menn, som på en eller annen måte hadde skadet seg. Jeg så på klokken som hang på veggen, hvert minutt, og håpet at overlegen snart kunne komme til oss. Noe måtte de klare å gjøre, om ikke annet å gi mannen min noen beroligende medisiner.

Jeg tenkte: Hvor lang tid tar det å dø?

Selvfølgelig visste jeg at ingen kunne besvare spørsmålet, så jeg stilte det knapt til meg selv, til min egen bevissthet.

Et par timer senere ble vi henvist til Lungeposten, hvor han tidligere hadde vært innlagt. Han fikk ett enerom. Legen, tror jeg det var, ga meg en rekke beroligende piller som jeg skulle gi ham ved behov. Jeg ba om å få en ekstra seng, slik at jeg kunne sove på rommet hans. Sengen kom aldri. Jeg klarte ikke å overtale mannen min til å ta pillene, så jeg ringte etter sykepleieren, men ingen kom. Syv om morgenen var jeg så trøtt at jeg la meg til å sove oppe på dunjakken min, på gulvet. Mannen min fortsatte med å gå gjennom sakene sine og jeg sovnet.  

Jeg våknet av at sykepleieren kom inn på rommet. Mannen min hadde endelig sovnet. Jeg ba om å få en prat med henne på gangen. Jeg var så sliten, livredd og sint at tårene rant mens jeg sa, sannsynligvis altfor høyt: ”Hvis jeg var i stand til å ta vare på mannen min, hadde jeg da kommet med han på akuttmottaket på natten 1. Juledag?” Jeg husker at jeg tenkte at det ville ha vært deilig om jeg besvimte.

Dødsleiet ble etablert. En ekstra sykepleier ble kalt inn for å bistå oss. Dagene gikk til medisinering og smertelindring. Oss pårørende satt rundt han. Vi pratet og vi var stille. Nære venner og familie kom og gikk. Jeg ble urolig av de som satt rundt han og gråt og jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke hadde mot nok til å be dem om å slutte. Kunne de ikke se at vi måtte hjelpe han til å dra? Det ble også noe hverdagslig over det hele. Vi fikk rutiner. Jeg, for eksempel, dro på kantinen i hovedbygget og spiste lunsj, kjøpte meg et blad og leste i det mens jeg tygget den tørre bagetten. Jeg kjøpte til og med Se og Hør og husker at jeg leste at Trond Giske hadde hatt 40-årslag. Ironisk nok hadde bursdagen blitt avholdt hos min manns gode venninne. Sprøtt, tenkte jeg. Dere feirer livet. Gode venner kom og serverte oss hjemmelaget middag på pårørenderommet hver kveld. Tiden gikk sakte. Jeg lurte på hvor lenge det skulle vare og om jeg hadde krefter nok til å stå løpet ut.

Jeg satt ved siden av sengen hans. Et nytt skift med helsepersonell var på vakt. En ny sykepleier kom inn, håndhilste på oss, slik alle sykepleiere og leger gjør hver gang de begynner på en ny vakt. Deretter stakk hun noen nåler i armen hans, sannsynlig for å legge inn næring eller morfin, jeg husker ikke. Hun festet nålene med bandasje. Hun var litt for røff, og bandasjen krøllet seg. Jeg visste at mannen min mislikte sprøytestikk og av en eller annen grunn visste jeg nå også at han ikke likte krøllete bandasjer. Mannen min sa ingenting, men jeg tok affære. ”Jeg forstår at det ikke er vondt ment, men du må ta deg bedre tid med sprøytene. Bandasjen må du ta av og legge på nytt. Denne gangen må du gjøre det uten å lage krøller, og den må ikke være for stram.”

Jeg ble forfjamset over at jeg plutselig visste alt dette. Tretten års samliv med krangling, gleder, hverdag og opplevelser hadde satt seg i kroppen min. Nå var årene omgjort til kompetansen jeg trengte for å følge ham inn i døden. Jeg ble trygg. Da sykepleieren forlot oss, så mannen min på meg, smilte og sa: ”Så flink du er!” Jeg ville grine. Jeg ble så glad. Han syntes at jeg var flink! Jeg var lettet, ydmyk, glad og verdens sterkeste kvinne på en og samme gang. Jeg var flink.

En av dagene kom vakthavende overlege og sa han ville prate med meg. Jeg ble med på kontoret hans. Der satt også en av sykehusets kreftsykepleiere. Overlegen var en nabo, på min egen alder, men jeg kjente han ikke. Sykepleieren hadde røtter fra Pakistan, men sa at hun hadde vokst opp i Norge. Legen så på meg og jeg visste hva han skulle si, da han sa: ”Nå er det slutten.” Han kunne ikke si eksakt når, men antok at han ville dø i løpet av de tre kommende dagene. Tårene rant nedover kinnet hans. Jeg husker at jeg ikke følte noe spesielt, men at jeg sa: ”Ok, men nå må noen snart hjelpe meg. Jeg orker ikke å høre mer at det ikke finnes palliativt tilbud i min bydel. Jeg har ikke hatt noen profesjonelle å prate med siden han fikk dødsdommen for åtte måneder siden. Noen må hjelpe meg til å håndtere dette overfor sønnen min.” Nå begynte sykepleieren å gråte. Hun sa unnskyld, men jeg svarte at dette var så sørgelig at det mest naturlige var å gråte og at hun ikke trengte ikke å si unnskyld. Hun fortalte at hun hadde mistet sin far da hun var ung, men at de på den tiden trodde at barn ikke sørget – fordi barn reagerte annerledes på sorgen enn de voksne. Hun og broren ble plassert i et eget rom og ingen kom og snakket med dem. Hun ble rørt av at jeg fokuserte på sønnen min. Jeg ble rørt av at hun delte sin historie med meg.

Overlegen tok noen telefoner og en time etter kom bydelens kreftsykepleier for å snakke med sønnen min. De pratet sammen i to timer og det gjorde meg rolig. Etterpå fikk jeg snakke med sykepleieren og jeg fikk et informasjonsskriv om hvordan jeg kunne håndtere dødsbudskapet på min sønns skole, samt et telefonnummer til sorgtjenesten på Ullevål Universitetssykehus. Jeg var takknemlig. Jeg trengte alle råd jeg kunne få.

29. desember 2010. Dette var dagen han kom til å dø.

Smertene hans var så store at jeg måtte øke morfinmengden cirka hvert femte minutt. Hver gang jeg økte doseringen var jeg livredd for å ta livet av han, men jeg ville heller ikke at han skulle være i for store smerter. Dagen før hadde han klart å gå alene til badet. Han var en kriger til det siste og jeg var, som jeg alltid hadde vært, enormt imponert over han. Da legen bestemte seg for å ta bort slangen som ga han næring, kom kaoset inni meg. Jeg spurte, instinktivt og skrekkslagent; ”Skal vi ikke gi han mer mat?”, men det var som om alle i rommet trodde jeg snakket til meg selv, det var i alle fall ingen som svarte.

Jeg hadde vært på sykehuset nesten sammenhengende i fire dager. Jeg måtte hjem og ta et bad. En venninne kjørte meg. Jeg lå i badekaret, helt rolig, luktet på røkelsen, kjente på oljene i badevannet og nøt de gode rødvinsdråpene. Jeg hadde slått av lyset og stearinlysene kastet skygger på baderomflisene. Jeg satte på klassisk musikk og strofene klarte å trenge seg gjennom nervesystemet. Jeg var urolig for at han skulle dø mens jeg tok meg et bad. Samtidig var det greit hvis han døde nå. Det viktigste var at jeg fikk meg et bad. Jeg må jo vaske meg, husker jeg at jeg tenkte. 

Han ventet på meg.

Da jeg kom til sykehuset, ba jeg de andre pårørende forlate rommet hans. Jeg ville ha han for meg selv. Dessuten ville jeg at min seng skulle flyttes, slik at den lå helt inntil hans. Tre sykepleiere jobbet intenst og lenge med å få det til, i dette bittelille rommet. De klarte det til slutt. Det luktet godt av meg. Det var deilig å kjenne at jeg var ren, at håret var glatt når jeg trakk hånden gjennom det. Jeg tenkte på alt dette mens jeg la meg ned i sengen ved siden av han. ”Sånn”, sa jeg til han. ”Nå er det endelig bare oss to”. Jeg forsøkte å få ned hodeenden på sykesengen min, men den gikk plutselig i alle retninger. Jeg lo, strevde noen minutter, men klarte til slutt å få lagt den i riktig posisjon. Mannen min lå stille ved siden av. Han fikk høye doser morfin og jeg vet ikke hvor mye han fikk med seg av det som skjedde. Jeg la hodet på puten min. Jeg strøk han forsiktig på armen. Jeg ville ikke at han skulle få vondt, men jeg ville ta på han. Jeg tenkte at han sikkert ville at jeg skulle ta på han. Jeg så på han. Han var vakker. Ute snødde det. Det var helt stille, det var som om hele Oslo hadde lagt seg. Han pustet så langsomt. Jeg hørte på hvert åndedrag. De ble lengre og lengre, saktere og saktere. Han var et godt sted, jeg så det på han. På sett og vis var han ikke lenger her.

Til slutt sa jeg til han, nesten hviskende: ”Det er greit. Nå kan du dra. Jeg skal klare dette fint.” Så ble jeg stille. Jeg lå og så på han. Han trakk pusten. Og pustet ut. Han gjorde det en gang til. Tredje åndedrag var uendelig. ”Nå dør han”, tenkte jeg og jeg visste at jeg hadde rett. I det han avsluttet sitt siste drag oppstod det en vulkan inne i meg. Eller det var kanskje mer som om en meteor traff jordkloden. Det eksploderte, men det var ingen lyd, ingen bevegelser. Det var en stille eksplosjon. Hurtig og brått reiste jeg meg opp i sengen. Jeg strakk armene mine opp i luften og så opp i taket, mens jeg høyt ropte navnet hans, kun en gang. Det var alt. I ettertid forstår jeg ikke hvorfor jeg strakk armene oppover. Hvorfor så jeg ikke til siden, eller ut av vinduet? Ut av døren? Han forlot meg så fort at jeg ikke rakk å se hvor han dro. Nådeløst dro han avsted. Jeg så opp. Men da var var han allerede borte.

Han var død.

HURRA?

Helt siden den første dagen jeg kan huske fra mitt liv, har jeg vært opptatt av verden. Alt jeg har gjort, har forholdt seg til et grunnleggende spørsmål: Hvorfor er denne jordkloden skrudd sammen på denne måten?

To setninger som jeg mottok i en tekstmelding i april 2010 endret alt. ”Jeg blir aldri frisk igjen. Takk for at du har vært det viktigste i mitt liv.” Meldingen var fra mannen min.

Nå handlet alt om døden.

Alt jeg hadde gjort, tenkt, erfart og drømt om hele mitt liv var plutselig meningsløst. Det var ikke rom. Ikke misforstå. Jeg ønsket fremdeles at mine afrikanske venner skulle få rent vann i deres nærmeste brønn. Men mest av alt ønsket jeg å komme meg opp av sengen om morgenen. Alt i mellom, kanskje det vi kaller livet, var støy.

I morgen er det 17. Mai. På denne tiden, for tre år siden, var jeg i sjokk over at mannen min hadde fått dødsdommen.

Det var 17. Mai. Vi hadde nettopp fått beskjed om at han hadde ett til to år igjen å leve. Jeg jaktet på nok-punktet, som Per Fugeli sier. Det vil si det punktet hvor vi godtar at døden skal komme.

Mannen min gikk på en kraftig cellegiftkur og lå hjemme og sov. Vi var enige om å møtes i en hagefest hos noen venner på kvelden. Jeg sto langs tigerstadens hovedgate og ventet på at sønnen vår skulle komme gående i barnetoget sammen med resten av klassekameratene fra Vålerenga skole. Der sto jeg, som i et fengsel. Omringet av bunadskledde Oslo-folk som, plutselig, viste seg å være fra Telemark, Nordland og Aust-Agder. De hoiet og ropte. Kvinner som til daglig jobber med å arkivere dokumenter i departementene. Nå sto de midt i sentrum og ropte av sin fulle hals, mens de vaiet med flaggene sine. Barna deres var små monstre som satte sine ekle, små monstertuter inntil munnen sin og ulte den høysete lyden de klarte.

Jeg sto der fremdeles. Egentlig skulle jeg møte noen gode venner. Vi ser alltid barnetoget sammen. Men nå sto jeg foran Grand Hotell og var helt ute av stand til å finne Slottsparken – vårt faste møtested. Jeg bestemte meg derfor for å stå helt stille på samme sted. Tårene rant bak solbrillene. Jeg husker ikke om det var sol eller om det regnet, det spiller egentlig ingen rolle, det viktigste var at jeg klarte å stå stille. Jeg bare ventet på at denne dagen skulle bli ferdig. Mens jeg konsentrerte meg, ble mammastemmene som brølte hurra mer og mer påtrengende. ”Hurra! Hurra! HURRA!” Hvor glad kan man egentlig bli?, tenkte jeg, og tørket tårene. Jeg holdt på å eksplodere, men sto fremdeles på første rad blant tilskuerne på Karl Johan. Noen sa; ”Unnskyld, men jeg skal over gaten”. Jeg snudde meg, så på vedkommende og ropte: ”Hva faen tror du jeg skal? ” Hun så på meg. Jeg så på henne og skjønte hva hun tenkte. At her hadde vi å gjøre med en mentalt forstyrret person.

Hvor ble det av sønnen min? Telefonen ringte. Det var en av lærerne fra Vålerenga skole. Sønnen min sto på baksiden av Rådhuset. Han var den eneste som ikke hadde blitt hentet, kunne hun fortelle.

Det tar tid å bake inn døden i livet.

De første årene går til selvberging. Etter hvert kan blikket vendes utover igjen. I morgen starter vi med å besøke graven. Deretter skal vi se på barnetoget. Jeg skal rope hurra. I allefall inne i meg.

Heretter blir det ingen gode nyheter

Sorg har mange faser og et menneske i sorg må gjennomgå alle fasene for å bli helbredet. Sjokket er den første fasen. Den tar taket i deg og den stopper livet ditt. Og når man står og stamper i sjokk-gjørma går livet verken framover eller sidelengs. Livet ditt fylles av frykt og hele instinktet ditt forteller deg at du må gjøre alt du kan for å komme deg ut av det.

Jeg var på jobboppdrag i Addis Ababa da jeg fikk en tekstmelding fra mannen min. Der sto det at han hadde fått kreft og at han aldri kunne bli frisk igjen. To uker tidligere, da jeg reiste fra Norge, hadde han influensa. Hosten hadde ikke gitt seg, og nå var han altså døende. Jeg sto midt på gulvet på det lille hotellrommet, med mobiltelefonen i hånden. Tunge gardiner hang foran vinduet. Utenfor var det en motorvei. Jeg var i sjokk. Gulvet under meg åpnet seg, jeg gråt ustoppelig, mens jeg følte at jeg aldri ville slutte å falle. Hva i all verden betyr det å ikke bli frisk igjen? Jeg stilte meg det spørsmålet tusen ganger den natten.

Jeg var i Etiopia på et evalueringsoppdrag om et bistandsprosjekt for Norad og jeg skulle etter planen reise hjem om to dager. Dagen etter skulle vi gjennomføre de siste intervjuene. Vi skulle snakke med tre etiopiske parlamentarikere og jeg hadde gruet meg til disse intervjuene lenge. Vi evaluerte et prosjekt som omhandlet frivillige organisasjoner i landet, men presidenten hadde nylig bestemt seg for å rett og slett forby frivillig organisasjoner. Min kollega hentet meg på hotellet ni om morgenen. Vi satte oss i bilen hans for å dra til parlamentet, men tårene fortsatte å strømme på. Jeg lo litt mellom tårene og sa at jeg gjorde alt jeg kunne for at de skulle stoppe. Men det gjorde det altså ikke. Til slutt sa han: ”Vi dropper disse intervjuene”. Han kjørte meg tilbake til hotellet. Jeg la meg på hotellsengen og stirret, nesten litt klisjeaktig, opp i taket. Det eneste som sto i hodet mitt var: ”Jeg må hjem”.

Å befinne seg på den andre siden av jordkloden når mannen din får dødsdommen er ikke bra. I tillegg satt jeg askefast. Ikke ett fly hadde tatt av til Europa den siste uken. Jeg fulgte CNN med argusøyne, i håp om å få gode nyheter. Men askeskyen var ubevegelig og det ble vist animasjonstegninger, presentert av alvorlige vitenskapsmenn, som viste hvor stor skyen faktisk kunne bli i omfang. Jeg var på nettet non-stop det døgnet; sjekket båtalternativer på Nilen, muligheter for å haike eller kjøpe meg bil og kjøre til Italia, men tenkte at det ville bli helt umulig å komme forbi det krigsherjede afrikanske horn. Tiden løp fra meg. Hva om han døde før jeg rakk å komme hjem? Han blir jo aldri frisk igjen! Panikken spredte seg til hver celle i kroppen min.

Dagen etter troppet jeg opp på British Airways’ hovedkontor i Addis på Hilton Hotel, sammen med ca 500 andre håpefulle flypassasjerer. Tårene fortsatte å trille, men nå hadde jeg gitt opp å forsøke å stoppe dem. Jeg klarte å la være å hulke, jeg hadde fått til en stille gråt. Jeg hadde solbriller på, selv om tåken lå tett over denne afrikanske hovedstaden. Håpet var at jeg skulle skli inn i mengden av andre ex-pater og turister.

Dagen deretter, og for første gang på åtte dager, tok ett fly av fra den etiopiske hovedstaden i retning Europa. Om bord på flyet satt jeg. Det var fremdeles helt umulig å stoppe tårene. Flyvertinnene ga meg vannflasker, smilte med omsorgsfulle blikk og sa ”are you ok?”. Jeg nikket, tok vannflaskene og drakk. Rundt meg satt en gruppe amerikanere som hentet hjem sine adopterte barn. ”Tenk så heldig du er som får komme hjem til oss”, sa en av de nybakte mødrene på min rad, til sitt nye barn. ”Heretter blir det ingen gode nyheter”, hadde mannen min sagt over telefonen. Jeg forsøkte å forestille meg hvordan et slikt liv ville være. Skulle han miste forstanden, hørselen eller gangen? Skulle jeg bli sykepleier på heltid og i så fall, hvor mange år skulle det vare? Måtte jeg slutte i jobben min? Ville jeg klare å være tilstede i begravelsen? Og hva skulle skje med sønnen vår, han var tross alt bare elleve år? Jeg var i 30-årene og var overhodet ikke forberedt på at livet mitt skulle fylles av en altomfattende krise.

Sjokket er første fase i sorgen, i alle fall var det det for meg. Sjokket tar form som nummenhet, deretter frykt. Jeg ble livredd for alt. Jeg tenkte mye på begravelsen og jeg var helt sikker på at jeg ikke ville klare å delta i den. Men frykten tok vel så mye plass i hverdagslivet. Jeg kunne lete etter espressokannen på kjøkkenet og hvis jeg ikke fant den, brøt jeg ut i krampegråt, hvor jeg derpå – i ekstrem selvmedlidenhet – tenkte: Jeg vet ikke engang hvor espressokannen er, og nå skal jeg bli enke og ta meg av sønnen vår på egenhånd. Jeg gråt enda mer over denne tanken og slik kunne jeg vri meg selv helt opp i den verst tenkelige selvmedlidenheten. Jeg la meg også ned på sofaen og gråt. Helt sønderknust lå jeg der og så den ene triste kjærlighetsfilmen etter den andre, hulkende, mens mannen min satt på skrivebordet ved siden, og skrev. Han var jo forfatter. En dag så han strengt på meg og så: ”Nå må du slutte å være så patetisk. Kom deg opp av sofaen. Du har et liv å leve”. Jeg skammet meg. Her satt min dødssyke mann og motiverte friske meg til å ta fatt på livet.

Man står helt alene i sjokket, hvilket er rart, tatt i betraktning at vi alle havner der – sannsynligvis opptil flere ganger i livet. Sjokket varte i altfor mange måneder. Det var først når jeg erkjente dette, at jeg klarte å gå videre i den helbredende sorgen.

Jeg måtte bli en kriger.